Juni 2025 - Internt fordrevne barn får sykler
Siden sist har NorseAid fått et nytt tilskudd til bilparken, en robust pick-up. Den skal nå ut på sin første langtur sammen med den gamle traveren med gir-problemer, som har fått litt forpleining før avreise og et sykkelstativ med 3 brukte sykler på.
Vi drar fra Hønefoss kl. 0600 og rekker ferja i Karlskrona med god margin. Strekningen gjennom Polen er akkurat like lang som før, men denne gangen byr den på litt krydder i form av hardt regn blandet med hagl - og vi må «kjøre etter forholdene». Det er en lang intens skur, går nærmere en halvtime før det roer seg.
Polen holder seg også med en egen app, "e-toll", som gjelder litt tyngre kjøretøy, inkludert personbiler med fullastet henger. Appen markedsføres som «enkel og brukervennlig». Vi kan dessverre ikke stille oss bak akkurat den påstanden, og vi bruker mye ressurser på å få den til å fungere. Regnskura og appen gir forsinkelse og det blir overnatting i Polen denne gangen. Grensepassering en tidsmessig svært uberegnelig sak og i tillegg starter portforbudet i Ukraina kl. 23.00. Det er altså greit å ha god buffer.
Grytidlig dagen etter er vi på pletten og prøver oss på den nærmeste grenseovergangen, men der er det allerede en laang kø og etter litt diskusjon med personalet velger vi å fortsette til neste overgang ca 1,5t kjøring unna. Der går det relativt greit og vi når Kiev en knapp halvtime før portforbudet starter.
Flyalarmen går på natta, og det blir en tur ned i bomberommet. Det er ikke overfylt og vi får faktisk en seng, hvor det kan slumres litt. Rommet er noen meter under bakkenivå og verken lyd eller telesignaler når fram. Men det føles trygt, som er det aller viktigste.
Litt før kl 0700 er den første bilen på veien for å levere 41 brukte PC’er til installering av Linux og nettleser. Deretter kjører vi alle til Chernobay og er framme ca kl 14. Vi blir varmt tatt imot av Mischa og deretter går det slag i slag. Først overlevering av sykler til 3 flotte ungdommer: Bogdan fra Pokrovsk, som nå bor i landsbyen Tarasivka, og søstrene Polini og Nastya fra Yampol, som bor i landsbyen Great Burimka. De er interne flyktninger fordi hjemmene deres i Donetsk, hvor kampene har vært harde, er helt ødelagt. Jentene var først ca ett år i Tsjekkia, men kom tilbake til Ukraina og har det siste året vært i Chernobay-området. De er altså flyktninger på det 4. året, med alt det medfører av oppbrudd fra venner og familie, endret skolesituasjon, endret jobbsituasjon for foreldre/pårørende m.v. Det er godt å se at lokalmiljøet aktivt forsøker å gjøre hverdagen lettere, men vi legger også merke til at jentene sier lite om hvordan de har det. De har kanskje ikke ord for alt, selv ikke på morsmålet.
Det var avtalt et møte med ordføreren, og det tar en uventet vending da han fører oss inn i det pågående kommunestyremøtet. Der formaliserer han og Erik det gode samarbeidet mellom kommunen og NorseAid med signering av en intensjonsavtale om gjensidig samarbeid for å fremme humanitære prosjekter i kommunen – noe vi allerede har gjort en god stund.
Kvelden avsluttes med et møte med barn fra front-områdene, i alder fra ca 8-14. De har blitt invitert til kommunen på en ukes leir hvor de har vært med på ulike aktiviteter med henblikk på å gi barna en pause fra den brutale hverdagen de opplever ellers. Ungene sitter stille og hører på mens Erik forteller om oss, og de har også litt forskjellig å spørre Erik om.
På natta får vi vårt første lyd-møte med «mopeder», dvs droner med sprengstoff som høres ut som en moped, som passerer over taket. Hvor den landet vet vi ikke.
Dagen etter starter litt roligere enn de foregående og vi er innom Mischa på jobben for å gjøre litt papirarbeid. Han jobber som ingeniør og vi får en liten presentasjon av prosjektene deres før vi drar tilbake til Kiev og gjør noen ærend. I Kiev er det skikkelig sommervarmt, med temperaturer opp mot 30 grader. Dessverre er det ikke aircondition i den eldste bilen, og sjåføren synes heten er atskillig mer til besvær enn behag.
Teamet deler seg så. Erik og Kari drar til Kharkiv og resten av teamet følger opp en del administrative ting i Kiev. I Kharkiv leverer vi først til Sunrise Ukraine, og det er alltid veldig hyggelig. NorseAid overleverer blant annet en splitter ny rullestol, til bruk i rehabilitering av krigsskadde:
Erik blir berømmet med både medalje og vennskapsflagg - en rørende stund for barske menn.
På vei til Alla, og dagens siste leveranse, ser vi mørk røyk som velter opp fra bebyggelsen.
Da vi kommer fram til Alla får vi vite at røyken kommer fra et fjernvarmeanlegg som ble bombet natta før.
Alla er gjestfriheten selv. De har et par bransje-kollegaer av oss på besøk ifra før og vi er alle invitert til velsmakende suppe som Masja har laget. Det blir et hjertelig gjensyn for Erik og jentene Masja og Dasja. Vi setter oss inntil bordet og praten går om løst og fast. Så hører vi 2 harde smell, som distinkte tordenskrall rett i nærheten. Det er ikke torden, men sprengstoff. Fjernvarmeanlegget bombes igjen. Det er åpenbart en velkjent lyd for de lokale, for ingen reagerer – og etterhvert sjekker de hvor bombene traff fra det lokale utsiktspunktet på verandaen.
Vi får nå vite at vår unge venninne Diana, som NorseAid hjalp i vinter, ligger skadet på sykehus etter at også hjemmet hennes ble bombet natta før (til tross for at det var et godt stykke unna fjernvarmeanlegg eller andre militært interessante mål). Vi ser bilder som viser enorme skader på huset. Onkelen hennes mistet livet, mens moren og bestemoren også ble skadet og innlagt på sykehus. Vi har henne med oss i tankene på resten av turen og lurer på hva alle disse situasjonene gjør med de som hver uke, kanskje hver dag, opplever å miste nære og bekjente.
Dagen etter drar vi tilbake til Kiev. Den andre delen av teamet sluttfører leveransen i Chernihiv, hos rektor Regina. Det er mye aktivitet i lufta der også, men de kommer vel tilbake og skryter uhemmet av lunsjpakken som Regina hadde laget til dem.
På hjemveien overnatter vi i Lviv, hvor vi treffer en mulig samarbeidspartner for logistikk. Det er et viktig tema som vi jobber med hele tiden for å få til på en så rasjonell og trygg transport som mulig. I Lviv ser vi også en annen side av landet. Natta er uten alarmer, temperaturen er god her også og vi ser noe turisttrafikk. Mange som er, og har vært, ved fronten kommer hit for å få et pusterom og – kanskje paradoksalt nok - ser vi flere krigsskadde her enn tidligere på turen.
Den videre veien hjem går som normalt og i bilene diskuterer vi tiltak, hvordan vi kan bidra mest mulig osv. Det er masse oppgaver å ta tak i.